geektrip

Etter å ha stressa litt med å komme oss til flyplassen, fikk der beskjed om at flyet til Frankfurt var forsinka i 5 timer. Herlig! Dermed fikk vi god tid til å stå i kø og spise frokost og lunsj. All shoppinga svidde litt ekstra i lommeboka til Arve og Kristian som begge måtte betale 50$ i avgift for å ha for tung bagasje (Arve var i en egen klasse). Etter å ha sittet og venta i ca. 5 timer, fikk vi vite at flyet var forsinka ytterligere noe som satte sinnet i kok hos noen passasjerer.

Det ble som ventet en smertefull flytur med lite søvn for de lengste av oss og tiden gikk for det meste til å se på dårlige flyfilmer. Etter den 11 timer lange flyturen til Frankfurt, ble vi hurtig guidet bort til neste fly som gikk om bare 20 minutter. Det ble litt ekstra stress da sikkerhetsfolka fant en Zippo i sekken til Espen. Den hadde ligget der hele turen og gikk glatt gjennom sikkerhetssjekken inn til USA..

Etter en kortere og mer behagelig flytur fra Frankfurt til Gardermoen (Heia Lufthansa) var vi endelig(?) tilbake på norsk jord. Vi fikk en lite hyggelig overraskelse da vi fant ut at bagasjen vår lå igjen i Frankfurt og etter en liten tur på taxfreen og en snakk med SAS’ bagasjefolk tok vi toget hjem. På Lillehammer ble vi møtt av hylende mødre, fedre og kjærester som tok oss med hjem. Dagen etter kom nesten all bagasjen til rette, unntatt fellesbagen som etter litt panikk kom til rette på fredag.

THE END

Takk til alle som har fulgt med på bloggen og sett på bildeseriene vi har lagt ut! Det har vært morsomt å skrive for dere

Also a big THANK YOU to everyone in the U.S. who let us invade their homes and took care of us, without you we would probably be lost and broke somewhere in the US right now We love you.

Espen Brustuen
Kristian Bøen
Daniel Harvei
Arve Rolstad Jahren

Turban-taxien fikk oss vel fram til Parc 55 Hotel hvor vi skulle tilbringe de siste dagene i USA. Etter litt trøbbel med innsjekkinga (hotellet fant etter hvert en med navn Christian Boeen) kom vi oss opp på rommet og fikk slengt alle sakene fra oss. Vi var skrubbsultne så vi dro ut og kjøpte noe kveldsmat. Vi fikk et bra førsteinntrykk av San Francisco, stilig by! Hotellet vårt lå midt i smørøyet, med gangavstand til det meste, så da var det ok å betale over 300 dollar per natt.

Mandag var siste dagen vår før avreise. Vi stod opp i 9- tida og tok en taxi ned til Pier 39, området der turistfergene gikk fra. Vi håpet å få en omvisning inne i Alcatraz, verdens mest berømte fengsel, men billettene var utsolgt flere dager framover. Vi kjøpte istedet billetter til en annen ferge som tok oss under Golden Gate Brigde og rundt Alcatraz-øya, uten å gå i land der. Det var et tjukt lag med tåke over hele San Franciscos skjærgårdsområde, som gjorde at vi ikke kunne se toppen av Golden Gate selv når vi var like ved. Tåke var det visst der hele tida, og det blåste og var ganske kjølig, så det føltes som å være tilbake i Norge igjen…Da ferga la til kai igjen tok vi en taxi tilbake til hotellet. Espen, Kristian og Arve dro for å ta en siste shoppingrunde, og kom tilbake med stappfulle poser fra bl.a. Abercrombie and Fitch. I mellomtiden tok jeg en treningsøkt på hotellet, og merket at treningsformen har dalt litt de siste ukene… På kvelden gikk vi ut til Postrio, en “upscale” restaurant, for å feire bursdagen min og siste dagen vår i statene. Vi spiste god mat, drakk god vin og ble vartet opp…dyrt til USA å være, men ikke så værst for rich m*f*s from Norway… Bartenderen sa han helst ville ha norske penger ;P

Etterpå skulle vi ut for å se etter en nattklubb, men mandag var feil dag å være ute på byen også i San Francisco. En taxisjåfør tok oss etter hvert til et sted med karaoke som het “Mint”, og vi tenkte at en fin avslutning på kvelden og turen hadde vært å synge Wonderwall med Oasis. Men da listene var fulle og det var umulig å komme til, dro vi tilbake til hotellet og køya der. Greit å få litt søvn før en LANG hjemreisedag…

Daniel.

Etter sightseeingen på div golfbaner ringte Kristian noen slektninger av seg i Vacaville, som ligger mellom San Fransisco og Sacramento. De inviterte oss til å bo et par dager hos dem, og torsdag ettermiddagen rullet vi inn i et koselig boligområdet. Utenfor huset var det rene parkeringsplassen med 5 biler, en til hver + en ekstra. Her bor Laura og Henning sammen med sønnene Eirik og Kristofer. Etter middag ryddet vi alt stash ut av bilen før vi støvsugde og vasket den. Arve tok seg av støvsugingen, mens de litt mer feminine guttene i crewet koste seg med klut og såpevann.
På kvelden så vi Knocked Up (morsom, men litt treig av og til. terningkast 4) sammen med Eirik og Kris.

Fredag var den store dagen kommet. Vi skulle til Carmax for å høre hva vi kunne få for bilen. På vei bort kjørte vi innom Joe`s Carwash. Der var det litt av en service. Bare å sette fra seg bilen og den blir kjørt gjennom vaskehallen et par ganger og etterpå står det 2-3 mann med pusseskinn og filler og gnukker på ruter og felger.

Inne hos Carmax fikk vi oss litt av et sjokk. Etter at bilen var inspisert og verdtsatt kom budet: $5000,-. Under halvparten av hva vi gav for den, litt av et prisras på to måneder! Vi satte oss på bakbeina og ba om å få snakke med han som hadde verdtsatt bilen. Etter litt om og men tok han en ny sjekk i papirene og oppdaget at han hadde gjort en feil. Nytt bud kom: $8000,-. Dette var nesten i overkant av hva vi hadde regnet med, men vi “played it cool” og sa vi skulle tenke på det til neste dag. Fornøyde med budet dro vi til et kjøpesenter for å svi av litt av pengene. Alle fikk sitt bortsett fra Kristian, som greide og bruke en og en halvtime ekstra på å finne noe. Det var som å være på handletur med damer, kjempegøy.. På kvelden dro vi til en meksikansk biljardbar for å ta noen øl og spille litt biljard sammen med Kris.

Lørdag var siste dag med bilen. Vi skrudde av det norske skilte vårt og kjørte tilbake til Carmax for å levere bilen og ordne alle papirer. Kris ble med slik at vi kom oss tilbake. Inne hos Carmax fikk vi nok en gledelig overraskelse da det viste seg at vi også fikk igjen alle pengene for garantien vi kjøpte sammen med bilen. Ikke værst. Etter å ha tatt farvel med bilen måtte vi innom Adidas Factory Store for å kjøpe en ekstra bag til alt vi har kjøpt.

På kvelden hadde Laura og Henning laget middag til oss, biff med poteter og salat. Veldig godt, og øl til maten fikk vi også. Til dessert fikk vi eplepai (endelig!) og ostekake. Gode og mette dro vi bort til en kamerat av Eirik for å se noen UFC kamper. (Ultimate Fighting Championship). Det er slåsing pa høyeste nivå! To menn sloss i et bur, og nesten alt er lov. En av kampene endte med at en kvelte en annen til han svimte av. Gulvet i buret var også fullt av blod etter diverse kutt over øyer og knekte neser. Interessant.

Etter det bar turen til en liquor store hvor vi kjøpte to 30 pack med øl. Vi skulle på fest litt utenfor byen hos noen venner av Eirik. Kris var også med, som designated driver. Da vi kom til festen stod det nesten 30 biler utenfor huset, så vi skjønte at her blei det liv! Vi fyrte opp noen øl og spilte noen runder med beerpong, hvor serlig Kristian og Eirik kicked ass. Enkelte av festdeltakerne var vel unge, hvertfall siden aldersgrensen for å drikke i USA er 21 år. Da tre politibiler kjørte opp innkjorselen fant vi det derfor lurt å ta med oss noen øl og fortsette festen i skauen et stykke bortafor huset til lovens lange arm hadde dratt. Ingen av oss var serlig lysten på å få en minor de siste dagene i statene. Da police blei ikke lenge, og gutta i fra nord kunne igjen herje fritt. Rundt halv 4 sa vi takk for oss, men rakk akkurat å få med oss en heftig slosskamp blant de lokale.

Søndag var vi småslitne alle mann, men kom oss opp til frokost rundt 12. Espen og Daniel dro for å golfe sammen med Eirik og Kris, mens Arve og Kristian ordnet hotell i San Fransisco. Ifølge rapportene traff Daniel et hus under golfingen, unnskyldningen hans var at han lånte køller. Laura bestilte transport inn til San Francisco for oss, men før det måtte vi pakke. Det var lettere sagt enn gjort men tanke på alt vi har kjøpt. Men med litt hopping på kofferter og bagger fikk vi med oss alt. Før vi dro laget dessuten Henning offisielle geektrip t-skjorter til oss. Han har egne brodderimaskiner, og det hele ble veldig bra! Så takket vi for gjestfriheten og satte kursen mot SF i en van kjørt av en inder med turban. Veldig uvant å ikke kjøre selv lenger. Vi savnet nok litt friheten med å ha egen bil, men samtidig var det deilig å slippe å bekymre seg for hva som kunne skje med bilen. Ikke vårt problem lenger.

No more buckle up.

Arve

Flere bilder kommer!

Etter LA dro vi videre nordover. Det var en fin tirsdag ettermiddag at vi satt på “beach boys” – cd’en og cruset oppover USAs vestkyst. Planen var å kjøre Coastway 1 som antageligvis er landets mest kjente vei, etter Highway 66. Veien begynte litt lenger nord enn vi trodde så da solen forsvant fant vi istedet et motell på et lite tettsted, Pismo Beach.

Neste dag tenkte vi å surfe litt før vi kjørte inn på selveste Coastway 1. Men det er jammen kaldt her ved stillehavet. Så surfingen ble skippa. Vi valgte heller å leie noen firehjulinger. Å det var noe av det feteste vi har gjort på denne turen! Med flere kilometer med strand og sand-dyner herja vi vilt med 250 kubikk ATV 4-Wheelers. Etterpå spilte vi vollyball på den lokale stranden med noen koselige mexikanere som slo oss hårfint.

Da vi dro videre kjørte vi inn på den kjente veien. Det var et nydelig syn som møtte oss. Vi kjørte langs stillehavet på en smal svingete vei og solen var på vei ned. Vi fikk mange fine bilder av natur og landskap. Vi fant et motell i Montery helt ved enden av løypa etter en dag med mye morro.

På torsdag var målet å komme opp til Vacaville hvor Kristian har sin familie. Det er en mellomstor by midt mellom San Fransisco og Sacramento. Men før vi kjørte dit stakk vi innom Pebble Beach Golf Link, en av verdens meste kjente golfbaner. Etter å ha tatt bilde av det kjente treet forran det 18. hullet fortsatte turen nordover. Vi ankom Vacaville ved 1800 tiden og ble mottatt med middag, gjestfrihet og en herlig familie. Her skal vi være de neste tre dagene før vi skal ha de siste to dagene i San Francisco.

Kristian

Etter den ekstremt ubehagelige og svette bilturen fra Las Vegas sjekket vi omsider inn på Metro Plaza Hotel i Los Angeles fredag kveld, som ligger helt i utkanten av Chinatown. Alle fikk seg en dusj, og vi bestemte oss for å ta en rolig kveld. Hva er da mer naturlig enn å gå på kino i L.A, en av verdens mest kjente filmbyer. Vi tuta opp til Beverly Hills og kjøpte billetter til Step Brothers. Veldig artig film, får terningkast 5.

First thing in the morning lørdag var å fikse air-condition. Arve og Espen kjørte avsted for å finne en mechanic shop, og endte opp hos the mexican people langs Sunset Blvd. Det første stedet vi så turte vi ikke gå ut, da vi frykta at her ville det ikke bli noen reparasjon, men heller ødeleggelse og ran. Etter litt om og men fant vi da en hyggelig tequila mann som skrudde og fikset, og vi er ikke fullt så svette i ræva når vi kjører bil lenger. Vi dro så alle mann tilbake til Beverly Hills for å shoppe litt. Noen hundre doller blei svidd av, og flere tilbake i gamlelandet kan vente seg fine amerikagaver!

Etter den håpløse forestillingen til New York Yankees måtte vi også se en baseballkamp til før turen var ferdig. L.A. Dogders mot Arizona ? stod på programmet, og ifølge hotellet vi bodde på skulle det kun ta 30 minutter å gå opp til stadion. Vi gikk imidlertid feil, to ganger!, og føler oss dolket i ryggen av veibeskrivelsen til hotellet. Anyway, vi rakk kampen, dog en smule svette, og fikk både pølse og nachos mens Dogders vant. Info: Manny Ramirez som spilte for Boston Redsox mot Yankees har byttet lag og slo sin første homerun for the Dogders. Hvor var du da Manny slo sin første homerun for the Dogders? På kvelden dro Arve, Kristian og Daniel til Santa Monica for å sjekke utelivet der. Det var så som så, og helt greit at alt stengte kvart på 2.

Søndag er stranddag og Santa Monica Beach (fra Pacific Blue) er stedet. Både likt og ulikt fra Miami Beach. Stranda er like stor, men temperaturen både i lufta og i vannet er mye kjøiigere. På kvelden spiste vi middag på Bubba Gump (fra Forrest Gump) på Santa Monica Pier.

Mandag var turen kommet til Hollywood. Vi gikk på Walk of Fame og kjørte litt rundt i Bel Air og Beverly Hills. Det er her all luksusen er, og vi så flere Porscher enn Volvoer. Husene er enorme, men de største stjerne har muret seg inne så du ser egentlig bare hekker og gjerder.

Siste dag i L.A. brukte Espen, Daniel og Kristian noen timer på å kjøpe noe elektronisk stash. Da det var gjort tøffet vi opp til Universal Studios i Hollywood. Snudde imidlertid i porten da vi egentlig verken hadde lyst, tid eller følte det var verdt dollarene for å komme inn. Så var det rushtrafikk gjennom byen til Santa Monica og ut på Highway 1.

Arveh

Ja hvor skal man begyne? For en by! For et liv! For en varme!

Etter vi hadde sett Grand Canyon dro vi videre til Las Vegas. Vi ankom ved 2100 tiden og var møkka lei kjøring. Vi har så si kun sittet i bilen den siste uken. Endelig skulle det bli deilig å roe litt ned… NOT!!! Vi kjørte nedover ørkenen og plutselig lyste det noe opp der framme. Få minutter senere var vi omgitt med blinkende lys, musikk, live-band, enorme byggninger og masse folk. Vi klarte å rægge oss gjennom “Sin City” og slædda inn på “Imperial Palace” hvor vi skulle bo de neste tre dagene.

Da vi kom opp på rommet hadde vi øyne store som tinntallerkner. Vi hadde akkurat blitt bitt av Vegas-bassillen og det betydde gambling og fest. Etter en kjapp rensing av kropp og sjel bar det ut av hotellet og rett over gata til “Ceasars Palace”. Det er et av de mest kjente og prominente hotellene i LV. Der trippet vi bortover til hovedinngangen, stolte som høner – vi skulle ta Vegas med storm! Vi fant en klubb som het “PURE” som tilhørte hotellet. Her var det høy skjorte faktor, pen-sko og kjoler. Det tok ikke lang tid før vi skjønte at dette var ‘the place’, før selveste Paris Hilton dukket opp bak oss. Daniel ble dyttet bort av en security-vakt og Kristian måtte kaste seg ned på gulvet for ikke å bli smadra av bulldoserleggene til han andre vakta. Espen, derimot, klarte å stå stødig og påsto at Paris og han utvekslet heftig øyekontakt da hun gikk forbi… Etter et kort blitzregn hvor paparazziene fikk sitt, forsvant Paris inn i klubben. Festen var i gang!

Vi tok derimot beina fatt over til et annet sted for å kjøpe noe å bløte strupen med, mens køen på PURE ble mindre. Vi danset og koset oss en liten stund før vi gikk tilbake. Men kom vi inn? – Neida! De norske klærne våre var visst ikke gode nok for denne klubben. Men etter en kort diskusjon med vaktene slapp de Arve og Kristian inn. Og for de som liker Brenneriet, så var dette Brenneriet x 100! Barer både ute og inne, forskjellig rom med forskjellig musikk og dansegulv i flere etasjer. Toalettene var bemannet av menn i smoking og tips var en selvfølge. (Her var det ikke noen slitne 17-år gamle “high-school-drop-out” gutter som satt på en krakk og gav deg tørre håndkluter nei!) Vi møtte mange folk den natta og flere av dem var ikke-amerikanere; canadiere, sveitsere og japanere for å nevne noen. Kanskje det var derfor vi følte det var så bra! International Salat bowl:)

Neste dag tok vi beina fatt og gikk nedover “The Strip”. Det er hovedgata i LV hvor alle de kjente hotellene ligger; Planet Hollywood, MGM, New York – New York, Bellagio, the Mirage, Wynn, Treassure Island + mange mer. Og disse hotellene var enorme! For det første så har hvert hotell et tema. Dette temaet går igjen i dekorasjon, staff-bekledning, type mat mm. F.eks. var innsiden på Paris-hotellet dekorert som små Paris-gater og en kopi av Eifeltårnet (dog ikke så høy) sto plassert over hotellet. Og da vi satt inni New York – New York senere og tok et pizzastykke, så kom det en litt kjølig vind fra den ene siden for å simulere at vi var ute i “The Big Apple”. Fantastisk!!

Resten av dagen gikk med til litt shopping slik at vi kunne matche dresskodene på de mest ekslusive stedene i Las Vegas. Det gikk mest i oppgradering av sko. Før mørket la seg gikk vi alle inn på “Ceasars Palace” og så på Arve spille Poker. Vi kjørte Entourage-style og lina opp på barkrakker bak vår kjære kamerat som satt ved pokerbordet. Vi fikk til og med en kommentar fra en av motspillerne da vi alle hadde satt oss; “Is this Entourage or what?”. Spillingen gikk så som så, men han gikk nå hvertfall i pluss.

Deretter bar det ned til LAX, nok en nattklubb. Dessverre kunne ikke denne nattklubben måle seg med PURE så det bar forholdsvis fort tilbake. Men vi fikk hvertfall møtt noen vi snakka med på PURE kvelden før, så det var koselig. Verden er jammen liten! Ellers var det høy brunkremfaktor, leopard-BH, “Grand Canyon-utringning” samt plastikk og silikon på jentene her. Og det var ikke særlig pent nei! Dere skandinaviske jenter der oppe i det kalde nord er mye vakrerer enn disse innfødte Las Vegas Bimboene. Så dere trenger ikke å bekymre dere for utseende og beholder 2. plassen som verdens peneste jenter – rett bak de polske selfølgelig! Til tross for skuffelsen over LAX klarte jammen byen å holde oss oppe til det ble lyst. Men da var det nok! zzzz!

Etter to fartsfylte netter sov vi lenge den tredje dagen. Kristian stakk ned til bassenget og solet seg. Daniel stakk på Maddam Tussau, mens Espen og Arve rava rundt i byen for å finne ringekort, som viste seg å være på hotellet. Da kreftene samlet seg igjen hadde vi bestemt oss for å ta en rolig siste kveld siden vi skulle dra tidlig neste dag til Los Angeles. Men den planen ble fort forkastet da Arve vant 230 dollar på poker. Han spanderte taxi ned til “New York” og drink på gutta da vi ankom “Coyota Ugly” baren. Med skikkelig rock og dansende bartendere på baren satt pengene løst når Jack & Coke var dobbelt så billig som i Norge. Etter mye dansing for det tilbake til hotellet, men Espen og Kristian klarte å rote seg bort i to av de 1000 slot-machinene på Bellagio og presterte å sitte der fra 0245 til 0530. Men det var ikke så rart. For hver dollar de puttet på gav 100 i credit. Dvs 100 ganger å dra i spakene. Og “når alkoholen går inn, går vettet ut” og femmer på femmer ble mata inn i maskinene. Heldigvis gikk det ikke så dårlig totalt sett, og om man regner på det så satt de igjen med 5 dollar på deling. Ikke rare timebetalingen, men morro var det:)

I dag dro vi ned til Los Angeles hvor dette nå skrives fra. På veien ned hit svikta aircondition’en, noe som ikke var særlig behagelig da det var 46,1 celsius ute. Typisk at det skal svikte akkurat på den varmeste strekningen vi skulle kjøre… Men det var nok flere som hadde mere uflaks enn oss, for vi så sikkert 10 biler langs veien som måtte skifte hjul fordi det hadde sprengt i varmen!!

En kort oppsummering av Las Vegas er som følgende. Dette er virkelig “Sin City”. USAs svar på Korfu når det gjelder festing. En veldig serviceinnstilt by. En by hvor alt er oppe til enhver tid. En trygg by. Her kan man ha sin livs opplevelse. Anbefaler alle å oppleve dette, men kunne aldri tenkt å bodd her. Las Vegas er Disneyland for voksene – enkelt og greit! Eller slik som en amerikaner sa til oss: “This isn’t America. This is Las Vegas”.

Kristian

Etter å ha kjørt fra Cedar City ankom vi Grand Canyon North Rim midt på dagen. Her var det grønnere enn vi trodde. Men det var før vi kom helt ut på kanten av dalen. Et vakkert syn møtte oss! Her så vi flere hundre meter nedover mens vi gikk på smale stier ut til utkikkspunkter. Fargene i dalen gjorde opplevelsen bedre og man kunne se de forskjellige lagene i fjellene som hadde blitt dannet etter millioner av år. Dette var Badlands x 1000!!! Et minnerikt syn som vi aldri kommer til å glemme.

Daniel turde å bevege seg ut på en avstikker og fikk sikkert fart i hopp-sjela si der han sto og så flere hundre meter nedover det fantastiske landskapet. Vi så Grand Canyon fra tre forskjellige steder. Alle stedene var unike og gav forskjellig ettersmak. Det går også ann å se Grand Canyon fra den sørlige siden, men det måtte vi droppe av tidsmessige åraker. Det var egentlig litt dumt siden vi har hørt at det er bygget et glassgulv der som strekker seg 50 m utover dalen. Når man går på det ser man sikkert 1000 m rett ned… Kanskje like greit at vi droppa det når jeg tenker meg om..

Kristian

Morgenen den 26. kjørte vi inn i Yellowstone, rundt en times kjøring fra Cody. Veien inn i parken var preget av litt spesiell natur, det hadde vært en stor brann i hele området i 1988, så langs veien var det for det meste bare svidde trestammer igjen av det som en gang var en grønn skog. En time inn i parken kom veien til Yellowstone Lake, en stor innsjø midt i parken. Langs veien stod det plutselig en masse biler og folk tok bilder som noen villmenn. Vi stoppet og så en ung Grizzlybjørn liggende som et kadaver i vannkanten. Den var ikke død, men hadde tvert imot hatt sin lykkedag. En hjort var blitt påkjørt der tidligere på dagen, så bjørnen hadde fått seg et kongemåltid, og lå stappmett og fornøyd strødd på bakken med labbene spredt til alle kanter

Derfra kjørte vi langs Hayden Valley, som var det mest dyrerike området i parken. Der så vi fugler, prærieulver, røde fisker og ikke minst så fikk vi nærkontakt med en DIGER bøffel. Espen så ut som en knappenål sammenliknet med det svære dyret…
Vi kom opp til Lower Falls, som var et område med et fossefall som var dobbelt så høyt som Niagara Falls. Landskapet der er blant det vakreste jeg har sett, med all verdens farger i bratte fjellskråninger.

Vi spiste lunch i en restaurant i Canyon Village før vi kjørte videre nordover i parken. Veien i parken var formet som et stort 8-tall, og nå var vi i den øvre sløyfa. Kristian var keen på å gå en tur i fjellet, så han hoppet av langs veien og tok turen opp mot Mt. Washburn, 3122 moh. Størstedelen av parken lå faktisk høyere enn toppen av Galdhøpiggen, men det føltes ikke slik for det var vindstille og grønt av trær og planter overalt. Espen, Arve og jeg kjørte videre oppover, hvor det ikke var no særlig å se. Vi kjørte ut av parken til landsbyen Gardiner hvor vi sjekket inn på et campingmotell. Så kjørte vi tilbake for å hente Kristian, dvs. Arve ble igjen i Mammoth Hot Springs og smakte på ølet de hadde der. Det tok lang tid rundt sløyfa, så Kristian måtte vente i 50 min. ekstra før jeg og Espen kom. På veien tilbake til motellet sprang en liten bjørnunge livredd over veien rett foran oss. Dyrene var helt tydelig blitt vant til mennesker, i Mammoth Hot Springs hvor vi hentet Arve hadde ca. 30 rådyr slektstreff midt i “sentrum”, uten å bry seg noe særlig om blitzregnet rundt fra bl.a. elleville japanere.

Neste dag pakket vi ut av motellet til 09:55, Arve og Kristian fant en rafting-buss som gikk 5 min. seinere, vi rakk å skrive oss på lista men ikke å sette oss på bussen…;) så da ble det heller en rolig frokost på Subway… Kjørte nedover langs vestsiden av parken som var mindre begivenhetsrik enn østsida, bortsett fra en “elk” eller noen rådyr i ny og ne. Vi stoppet innimellom og kikket på noen boblende geysirer og hvordan alle bakteriekoloniene farget grunnen rundt. Vi ble ikke lenge på hver geysir, mye pga. den svovelholdige sumpgassen som blåste opp og gjorde at hele området luktet råtne egg…

Rundt halv tre kom vi fram til parkens mest kjente attraksjon, geysiren Old Faithful. Den har ganske regelmessige utbrudd, ca. en gang i timen. Vi satte oss ned med lunchbaguetten vår, Kristian gikk for å ringe sin kjære. Man skulle tro at et tjue-siders brev to ganger i uka var nok, men nei da…;P Det var spådd at geysiren skulle ha sitt neste utbrudd 15:19, så vi ble sittende og kope litt i sola. Og utbruddet kom på minuttet, med en vannsøyle 20-30 meter oppi lufta som varte i et par minutter.

En kamerat av Kristian fra Devils Lake, Chris, jobbet som kokk i parken, så vi tenkte å stikke på overraskelsesbesøk før vi kjørte videre. Men Chris var ikke å finne, det er vel ulempen med overraskelsesbesøk, så Kristian la igjen en hilsen før vi kjørte sørover. Vi var akkurat kommet ut av parken før en ny flokk med mennesker hadde stoppet langs veien. Denne gangen var det en bjørn som var skummelt nær veien. Uredd som han er tok Kristian med kameraet og fikk en skikkelig close-up-film da bjørnen krysset veien, ikke mer enn 10-15 meter unna!

Yellowstone grenser til Grand Teton National Park, hvor vi kjørte gjennom med landskap som likner veldig på vestlandsfjell. Etter noen timer i bil kom vi til cowboylandsbyen Jackson som var fullstappet av turister, hvor vi spiste en DYR, men god biffmiddag. Kjøreetappen endte i Cokeville, et sted med 100 innbyggere og ikke no særlig mer enn to moteller, men det var alt vi trengte for en god natts søvn…

I dag var vi oppe halv åtte, og var på veien igjen i åtte-tida. Utenom frokost i Evanston kjørte vi i ett strekk ned til Salt Lake City. En halvtime nord for byen lå OL-anlegget, og der måtte vi (jeg) jo stoppe…Det var virkelig et fint anlegg, med bob- og akebane, sommer-freestyleanlegg, 6 hoppbakker og en rekke turist-attraksjoner på ett og samme sted. Det skulle ikke mer til før det begynte å krible no alvorlig i skihopper-beina mine…men siden hoppskia ble lagt på hylla for 4 år siden måtte jeg nøye meg med en taubane nedover anlegget sammen med Kristian. Morsomt det også da!

Vi kjørte inn til Salt Lake City spiste lunch Wendy’s. Espen trengte batteri til digitalkameraet sitt, så GPS’en fant en fotobutikk for oss. Ekspeditøren spurte oss hvor vi kom fra, og med en gang vi sa Norge hørte vi en stemme bak en disk som sa: “Nåowe?? Jæ menn det er nu så sjovt! Jig er fra Denmark!” Det var eieren av butikken som hadde bodd i Salt Lake i 7 år, han hadde startet butikken da han var 22! Så med ett fikk vi is og T-skjorter og alle var superhyggelige med oss =) (Kanskje fordi det var sjefen…)

Vi dro fra Salt Lake og ankom Cedar City, hvor vi er nå, etter 4 timers kjøring. En 4-timers kjøretur føles bare som en liten svipptur nå…

Sjekk ut nye bilder!!

Daniel

Kl. 20.30 satt vi i bilen klar til å ta fatt på de 800 km fra Minneapolis til Badlands. Vi skulle kjøre hele natten for å rekke soloppgangen, som etter tips fra Eric (The Viking Motel, Wilmington) skulle være fin. Kjørte først sør-vestlig retning før vi kom inn på Interstate 90 som går rett forbi Badlands. Daniel og Kristian kjørte først, siden jeg og Espen hadde snudd døgnet fullstendig og uansett ikke kom til å få sove.

Da kl. var rundt halv 3 og vi skulle fylle bensin tok vi en avkjørsel for tidlig og havnet midt i en bakgate. Da våknet gutta i baksetet og det kom noen kraftige gloser fra mr. Bøen om hvor inni h******* idiotisk det var å kjøre inn her, og bare mindre begava folk kunne finne på noe sånt! God stemning:)

Hårføneren fra baksete falt tilbake til dyp søvn og vi kom fram til Badlands nesten en time før soloppgang. Vi hadde kjørt inn en tidssone, og kl. var derfor bare 4. Espen som satt bak rattet mente at her burde vi kjøre sakte så vi ikke kjørte på noen dyr, tre sekunder etterpå stod det en grevling midt i veien! Flaks for grevlingen.
Da solen endelig kom opp var vi alle enige om at det var verdt en natts kjøring for å komme hit. Vanskelig å beskrive hvordan det så ut, men lignet kanskje litt på et månelandskap, sjekk bilder!

Etter å ha tatt hundrevis av bilder dro vi videre til Rapid City for å få oss litt frokost. Derfra gikk turen til Mount Rushmore for å se de fire presidentene i fjellet, Washington, Jefferson, Roosevelt og Lincoln. Også Amish folket hadde tatt turen opp dit for å titte. Tviler på at de kom dit i hest og kjerre, men klærne var hvertfall fra 1800-tallet. Dvs bortsett fra noen av de som hadde crocs på beina..

Fra Mount Rushmore dro vi for å se Devils Tower i Wyoming. Det er en massiv, rund steinblokk 2000 feet (ca. 650m) høy. Da bilder var tatt satte vi kursen vestover mot Cody, som er siste by før East entrance i Yellowstone. For å komme dit måtte vi over Big Horn Mountains. Hele veien opp var det masse utsiktspunkter med fantastisk utsikt. Da vi kom over toppen var vi nesten 2600 m.o.h! Veien ned på andre siden var nesten like fin, med en vakker solnedgang. Kl. 10 på kvelden ankom vi Cody etter et langt døgn, og ca. 1500 km kjørt!

Arve

Edit fra “Hårføner” Bøen: Etter å ha blitt pisket som en slave i Minneapolis av Mor Arve og Tante Espen om hvor viktig det var å komme seg på veien og hvor et minste stopp kunne avgjøre om vi rakk soloppgangen eller ikke, så fosse det ut noen gloser da jeg våknet midt i en trailerpark i svarteste Sør Dakota hvorpå to geeker i framsetet diskuterte hvordan de skulle komme tilbake til motorveien. Det viste seg at vi hadde akkurat kjørt over Missouri River og rakettforskerne foran ville ta bilde av elva – midt på natta! Men det skulle visst ikke være noe problem fordi den lille byen i nærheten skule LYSE opp elva…. “Huston, we got a problem!”

Kristian

Edit fra Tante Espen: Kristian; “Huston” skrives Houston..! Asså med O…jeeeez

Edit fra Mor Arve: Kristian; det er klart vi må piske lillegutt litt rundt når du bruker like lang tid på å pakke baggen din som jeg bruker på å pakke, ta oppvasken og vaske badet..! jeeeez

Espen

Edit:
De 6 asjetten, 4 glassene og 5 knivene som ble vaska reint gir vanligvis ikke noe ‘cred’, men jeg skal gi dere en stjerne i boka likevel, siden det er dere to:) Men det hjelper lite da dere får 10 i trekk for syk dobbelmoral. Maser og kjaser om å komme seg på veien, og når vi først har kommet i gang så kjører dere selv av motorveien og bruker lang tid på å ta noen fantastisk ræva bilder som jeg ikke har sett noe til enda… Jeeeez x 2 – got it:p

Kristian

Etter å ha kjørt de 650 km fra Devils Lake til Twin Cities (Minneapolis og St. Paul) ble vi tatt imot i 236 1/2 Western Ave av Mary og Al. De hadde vært så vennlige å latt oss låne leiligheten deres her i St. Paul så lenge vi ville. Det var en veldig fin leilighet med god plass. Etter en liten prat og overlevering av nøkler dro de tilbake til gården sin ved Deer Lake, hvor vi skulle besøke de dagen etter.

Jeg og Espen kjørte Daniel til Marriott Springhill Suites hvor han skulle bo med familien sin. Da vi kom hjem fant vi Kristian Bøen halvslapp i en stol med seks tomme ølflasker flytende rundt seg, virkelig meningsfull drikking. Den gutten kan jammen kose seg for seg sjøl.

På tirsdag dro vi ut til Deer Lake i Wisconsin for å besøke Mary og Al på gården deres. De dyrker korn og holder kuer. Vi fikk først en omvisning rundt på gården før vi dro ned til innsjøen. Der tøffet vi rundt i en sofabåt mens vi så på det en sommerhuset finere etter det andre. Vi fikk også sett en Bald Eagle, USA nasjonalfugl.

Etter at koseturen var over var det på tide med litt mer action. Vi byttet båt og tok på vannskiene, vannvittig morro! Det var faktisk mye lettere en vi trodde og komme seg opp på skiene, ikke noe tull som på hjemmevideoer. Det var imidlertid vanskeligere å hoppe, og spesielt jeg kjente det i nesa da jeg traff vannet.

Vi blei imidlertid fort slitne av å blitt dratt bak båten i 30 mph. Da var det godt med grillmat, mais, vannmellon og bønner. Al lærte oss og skrelle maisen the American Way. Etter middag tok Al og Mary med oss til en “state park” på grensen mellom Wisconsin og Minnesota, før vi satte kursen tilbake til St. Paul.

Midt på dagen onsdag dro vi ut til Minnesota Zoo hvor vi kjøpte billetter til Batman – The Dark Knight på IMAX. Filmen startet ikke før 5, så tok noen timer på Mall of America, det største kjøpesenteret i USA. Vi kjøpte litt klær på Abercrombie & Fitch, og Daniel møtte oss på Hooters. Han skulle i 75-årslag til morfaren, og kunne desverre ikke være med å se Batman. Han spiste istedet på en fin restaurant kalt Alaska for å feire, med god mat og en servitør som snakket nordnorsk…ellers fikk han 3 dager på golfbana sammen med far og bror, så han fikk sin dose…

Filmen var veldig bra, og fornøyde dro vi tilbake til leiligheten for å lage vår første selvlagde middag på turen. Det endte med taco. Ut på kvelden kjørte vi downtown Minneapolis og endte opp på utestedet “Bar-Fly”. Utrolig bra, faktisk det beste vi har vært på hittil i statene. Minnet litt om Brenneriet med flere avdelinger både ute og inne, og det var tilogmed stolper som jentene danset rundt! (det var ikke en strippeklubb nei!)

I dag spanderte foreldrene til Daniel lunch (frokost for de som var ute kvelden før) på Brookview Golf Resort. Etterpå slo vi noen slag på driving range’en før vi kjørte tilbake midt i rushen. Nå skal vi spise middag, pakke og vaske oss ut før vi skal kjøre hele natten til Badlands i South Dakota for å se på soloppgangen der. Så da er det bare å håpe at det ikke bilr overskyet.

Buckle up and turn on the lights!

Arve